Pareto Improving Climate Policies: Distributing the benefits across generations and regions

Abstract:

Most studies show that the present generation has to take the burden and reduce consumption to mitigate future climate change. However, significant climate change is due to a market failure, and corrections of market failures give possibilities of Pareto improvements. In this paper, we study the implication of Pareto improving climate policies. We use the representative consumer model RICE-10, which is a global model with different regions, to see how the benefits can be distributed across and within generations. The model shows that while the social optimum by definition is on the Pareto efficiency frontier, it is not necessary on the Pareto improving frontier, and that different combinations of present and future consumption along the Pareto improving frontier would give different combinations of capital investments and emissions. We find that all Pareto improving policies have higher total emissions than the social optimum when transfers are allowed. Without the possibility of transfers, total emissions may be lower than under the social optimum. Moreover, in this case carbon taxes differ substantially between regions for all Pareto improving policies.


Abstract in Norwegian:

Er det mulig å utforme en klimaavtale som alle tjener på?

Sammendrag:

Det har så langt ikke lykkes å få til en internasjonal klimaavtale som omfatter mange land og som gir store utslippsreduksjoner. En grunn er kostnadene ved dette. Dagens generasjon tar kostnadene, mens framtidige generasjoner vil tjene. Samtidig vil ikke kostnadene være jevnt fordelt innenfor dagens generasjon. Fordelingsspørsmål vil derfor være viktige for klimaavtaler, og et relevant spørsmål er derfor om det er mulig å få til en klimaavtale som alle vil tjene på, dvs. både i dag og i framtiden?

Klimaendringer har blitt betegnet som den største markedssvikten verden har sett. Fra økonomisk teori vet vi at ved å korrigere markedssvikter vil potten som er til fordeling blir større. Kan denne ekstra gevinsten fordeles slik at alle generasjoner og land vil komme minst like bra ut som uten en klimaavtale? I et nytt arbeid (Hoel, M., S. Kittelsen og S. Kverndokk: Pareto Improving Climate Policies: Distributing the benefits across generations and regions, kommer som CREE working paper) har vi vist at dette kan være tilfelle.

For at en slik avtale skal være mulig, må dagens generasjon kompenseres for sine kostnader ved å redusere klimagassutslippene. Dette kan gjøres på flere måter. Enkelte land kan for eksempel ta opp lån for å finansiere utslippsreduksjonene, og la framtidige generasjoner betale disse tilbake. Framtidige generasjoner får en større finansiell byrde, men vil samtidig få et bedre klima slik at velferden ikke nødvendigvis går ned. Tilsvarende kan oppnås ved at man ikke sparer til framtidige pensjoner, men lar morgendagens generasjoner selv ta den byrden. Alternativt kan man vri investeringene bort fra tradisjonelle investeringer til investeringer i utslippsreduserende teknologi uten at konsumet til dagens generasjon går ned. Innenfor en generasjon vil det også finnes muligheter for overføringer som gjør at ingen land eller regioner trenger å komme dårligere ut enn andre.

Vi bruker en modell hvor dagens generasjon påvirker framtiden gjennom utslipp og realinvesteringer. Hvis dagens generasjon skal komme like bra ut mht. materiell levestandard (konsum) som i tilfellet uten en klimaavtale, må investeringene gå ned. Vi finner at utslippene vil være noe høyere hvis alle skal tjene på avtalen i forhold til en avtale som blir bestemt av et standard velferdsoptimeringsmål (maksimer summen av neddiskontert velferd). Dette skyldes at fremtidige generasjoner tjener både på utslippskutt og investeringer, og hvis dagens generasjon skal komme minst like bra ut må investeringene reduseres og/eller utslippene øke i forhold til en slik standard avtale. Våre beregninger viser at begge deler antagelig må finne sted.

Gevinsten av utslippsreduksjoner kan fordeles mellom land og generasjoner på ulike måter. La oss se på fire grupper; fattige og rike i dag og fattige og rike i framtiden. Hvis hver gruppe kan fordele gevinsten slik de synes er best ut fra egeninteresser uten at andre grupper får det dårligere med en klimaavtale, vil de selv ta gevinsten, men sørge for at de andre kompenseres akkurat nok til at de ikke taper på en avtale. Avtalene vil se forskjellige ut avhengig av hvilken gruppe som får bestemme.

Ved hjelp av simuleringer på en numerisk klima-økonomimodell (RICE) har vi illustrert slike klimaavtaler. Hvis pengeoverføringer brukes innenfor en generasjon som et fordelingsinstrument, finner vi at det ikke har betydning for utslippene om det er de rike eller fattige innenfor generasjonen som bestemmer. Overføringer gjør det optimalt å ha kostnadseffektive utslippsreduksjoner, dvs. utslippsreduksjonene påvirkes ikke av om det er de rike eller fattige som bestemmer. Videre finner vi at hvis regioner innen dagens generasjon bestemmer, vil utslippene bli noe høyere enn om det er regioner innen framtidige generasjoner som bestemmer. Årsaken er at dagens generasjoner tar gevinsten og belaster derfor framtiden med litt mer utslipp.

Published June 23, 2017 1:01 PM - Last modified July 26, 2017 8:20 AM